Stian
Kjære pappa. Det er så mye som burde vært sagt om deg, men jeg håper minneordene i bisettelsen din sier litt av det: Kjære alle som har møtt opp i dag. Familie, venner, gamle kjente, kolleger, hjemmenaboer og hyttenaboer. Hvis pappa hadde kunnet sett dere samlet alle sammen hadde han brukt så mye tid på å prate om løst og fast med hver og en av dere så vi hadde aldri fått gjennomført dette. Det var sånn han var. Omgjengelig og lett å prate med. Og til å være egentlig en litt introvert mann var han glad i å prate, så lenge forsamlingen var liten nok. Pappa vokste opp på Årvoll i Oslo, sammen med sin eldre søster Grethe. Årvoll var nok mer en såkalt drabantby den gangen. Med oss i dag er to karer som dro tidlig fra Valdres i morges for å være her i dag. En av disse var nabo med pappa under oppveksten. Det sier litt om hvordan pappa var. Han var flink til å holde kontakten med vennene sine. De fleste her i dag har nok fått mange telefoner fra pappa opp i gjennom tiden. Og for de av oss som husker tiden før alle hadde mobiltelefoner så har nok mange også fått uanmeldte besøk fra han. Det var ganske vanlig den gangen faktisk. Og pappa var kongen av uanmeldte besøk. Da ble det så uformellt som mulig. Pappa var glad i skogen og å være ute i naturen. Skolen var han nok ikke så glad i, og jeg har fått høre nylig at han gjerne skulket skolen for å jobbe på tog som skulle til andre steder i landet. På et av bildene jeg har forberedt som vises på skjermene her er et konfirmasjonsbilde av pappa. Bildet er nok tatt av min bestefar som var helt håpløs på å ta gode bilder, men jeg har likevel tatt med nettopp dette bildet da det så til de grader viser hvor ukomfortabel pappa var når han måtte ha på seg dress. Man får rett og slett sympati med gutten på bildet som mot sin vilje har måttet trykke seg inn i penklær for å bli tatt bilde av. Spesielt jålete kan man aldri si at pappa har vært. Pappa kjørte lenge langtransport og da jeg begynte å gå gjennom noen av tingene hans forrige uke dukket det opp et eget fotoalbum med gamle lastebiler han hadde kjørt. Gamle Volvo og Scaniaer merket med Sties Termotransport og Knut Enger. Jeg har fått servert mang en historie om turene hans til Italia, Frankrike og alpene de siste årene. Og jeg gjetter at jeg ikke er den eneste som har hørt historien om når han ble stoppet av samme politimann 3 ganger på samme dag i Østerrike. Hans interesse for ting med motor skal jeg komme litt tilbake til. Så vidt jeg kan huske, har pappa alltid hatt hund etter at han sluttet med langtransport. Gjerne så mange som 3 samtidig enkelte tider. Hundene betydde mye for han, og han hadde en stund et aktivt engasjement i Gordon Setter klubben der han fikk mange venner som også er tilstede her i dag. Da han sluttet med langtransport fikk han jobb i kommunen, i den delen som het Skogvesenet den gangen. Sammen med jobben fikk han også mulighet til å bo på Ullevålseterstua i Nordmarka. Da jeg var liten husker jeg hvordan jeg sto i vinduet og ventet på at pappa skulle komme de helgene jeg skulle være sammen med han. Det var godt å være med pappa. Han var flink til å ta meg med på ting og ettersom han bodde på Nordmarka og kjørte postbussen var vi ofte rundt på alle markastuene. Enten om han var i jobb eller bare dro innom for å drikke kaffe. Pappa hadde slik sett også enkel tilgang til de beste fiskevannene da de fastboende hadde lov til å bruke bil grusveiene i marka. Noe jeg hadde veldig glede av. Etter hvert lærte vi også å spille torader sammen, og pappa var ganske god på trekkspill. Jeg husker jeg var 16 år da pappa helt uoppfordret kjøpte en mobiltelefon til meg. Fra det og ut hadde vi veldig ofte og god kontakt. En kort stund bodde vi også sammen ettersom han hadde laftet en liten hytte på tunet. Det minnes jeg som en veldig fin tid, selv om det ble mye nudler til middag da vi begge var ganske dårlige på å planlegge sånt. Med tiden kjøpte vi også en liten hytte i Sverige. Egentlig en skogseiendom på et lite sted i Jämtland som heter Lofsdalen som det var satt opp en liten tømmerkasse på, men det var akkurat så bortgjemt og øde som vi likte det. “Jeg skal aldri ha noen hytte hvor jeg ikke kan gå ut på tunet og pisse hvor jeg vil” sa pappa alltid. De siste 20 årene har det stort sett hvert her vi møttes. For jakt, fiske og snøscooterkjøring. Men mest av alt de mange kveldene hvor vi snakket om stort og smått, ofte akkompagnert av vår felles svenske kamerat ved navn O.P Anderson. Og for de som ikke kjenner så godt til hvilken O.P Anderson jeg tenker på så er det han typen som er veldig medgjørlig utover kvelden, men som kan være litt atal om morgenen. Men han plaget aldri pappa påsto han. Han kjente visstnok aldri noe dagen etter så lenge han holdt seg til akevitt. På tale om “smått”, jeg minnes en gang pappa var i det litt filosofiske hjørnet. Han hadde hengt seg litt opp i at det en gang i tiden var en generalsekretær i FN som hadde samme navnet to ganger som fornavn. Etter å ha grublet litt snudde han seg mot meg og sa: “Jeg lurer på hvordan mora hans snakket til han da han var liten”? Var det sånn: “Butros Butros nå må du komma inn å eta, midda’n er klar”. Så ja, det var mange filosofiske og gode stunder i Lofsdalen. Med høy takhøyde for å dele hva nå enn en måtte gruble over. Da pappa hadde det som best, var han i Lofsdalen. Og spesielt godt hadde han det hvis det også var et eller annet med motor på som ikke fungerte som det skulle. Om det var en snøscooter, påhengsmotor, motorsag eller aggregat spilte ikke så stor rolle, bare han hadde noe å reparere. Jeg mistenkte han faktisk en stund for å med viten og vilje kjøpe billige kinesiske aggregater bare for å ha noe skru på. Etterhvert sluttet også pappa i kommunen og selv om han fikk tilbud om å fortsatt bo på Ullevålseterstua valgte han å flytte sammen med Sonja til Gansdalen. Han gikk tilbake til å kjøre store kjøretøy, men mer lokalt uten de lange turene som tidligere. Det å ha jobb å være aktiv har alltid betydd mye for pappa, og her må vi rette en stor takk til hans siste arbeidsgiver, Holm Maskinservice for at dere holdt pappa i jobben så lenge det gikk. Vi som pårørende er ikke i tvil om at dette forlenget livet hans med noen år siste tiden. Han var så glad for fleksibiliteten han hadde og gud bedre hvor ofte han har fortalt om at han fikk lov å ta ut nye dekk til bilen eller fylle en dieseltank på firmaets regning. Disse små tingene betydde enormt mye for han. Pappa hadde i motsetning til hva man kanskje tror god evne til å omstille seg og tenke nytt, selv om han begynte å komme i en viss alder. Et eksempel på dette er når han ble dårlig å pleietrengende så bestemte han seg tidlig for å ikke bli like bitter og vanskelig som hans far var i samme situasjon. Og det merket alle vi som besøkte han, at han virket veldig klar og i godt humør, tross vanskelige omstendigheter. Et annet eksempel er at pappa gikk fra og være motstander av alle biler som gikk på batteri, til å erkjenne at elbiler var veldig ålreite, og at kvaliteten på de kinesiske bilene var blitt noe helt for seg selv. Han evnet å tenke nytt og akseptere at verden gikk videre. Når det er sagt så er det viktig å få med at det strakk seg aldri så langt som til Tesla. Det ble for pappa et evigvarende eksempel på styggedom innen bil. Den siste tiden snakket han mye om barnebarna. Han var nok litt lei seg for den tiden han ikke kom til å få med dem. På fredag, helgen han døde, ble jeg oppringt fra Skedsmotun og bedt om å komme. Min yngste datter Stella hadde bakt rullekake på skolen den dagen. Det meste av kaken var ikke på rull, selv om den var god var det mest flate deler. Men i en liten boks hadde hun det peneste sammenrullede kakestykket klart som om det var kjøpt i butikken. Da hun fikk høre at Bestefar var så dårlig at pappa måtte reise, var hun veldig klar. Det perfekte lille kakestykket hun hadde laget skulle bestefar ha. Hun satt seg så ned og skrev en liten lapp med en hilsen til bestefar som jeg måtte ta med. Men innholdet på lappen var bare mellom henne og bestefar, så ikke engang jeg fikk lov å lese den. Pappa var ikke mye våken den kvelden, men kakestykket fra Stella skulle han absolutt spise, selv om han var så tørr i munnen at han skiftet mellom vannflasken og kaken hele tiden. Så måtte jeg huske å si tilbake til Stella at kaken var veldig god og at han hadde spist opp hele. Dette kakestykket var det siste pappa spiste. Dagen etter var han fortsatt med oss og da kom Saga og Stella på besøk. Det første han sa når de kom var at kaka var veldig god og takket så mye for det. Det er rart at han husket dette når han så og si hadde sovet siden han spiste det. Men så sovnet han igjen og var nesten ikke våken før barna skulle dra. Da var han plutselig klar som bare det og sa “Skal dere gå? Men vi ses vel snart igjen”. Dette ble det siste pappa sa. Det gjør godt å tenke på at hans siste ord var et ønske om gjensyn med barnebarna sine. Så har jeg tenkt på hvorfor pappa sa akkurat det? “Vi ses vel snart igjen”. Han visste nok at det gikk mot slutten han som oss andre. Men som jeg kjenner han ville han ikke at barna skulle være urolig for han. Pappa var nemlig en veldig snill mann som ikke ville bidra til noe ubehag for andre. Spesielt ikke barnebarna. På skjermene i her i kirken vises et bilde av et fotografi av Saga og Stella og en liten lapp. Dette har gravferdskonsulenten ordnet så det ligger i hendene på pappa oppi kista her. Innholdet på lappen forblir mellom Stella og pappa. Når jeg tenker etter de 47 årene jeg kjente pappaen min har jeg bare gode minner. Minner som vi skal ta med oss videre. Nå må du hvile i fred kjære pappa. Vi er veldig glade i deg.
